Dicentraspectabilis

Men du ser jo så normal ut "Men du ser jo så normal ut" sier de når jeg forteller om mine problemer. Hva jeg har opplevd. "Du kan da ikke ha sosial angst. Senest her om dagen så jeg deg på butikken Smilte gjorde du og. Snakket med ekspeditøren som alle andre" Lite vet de at det var masken de så. Masken jeg tar på meg. For jeg vil jo være normal. Så jeg har lært. Lært hvordan man skal reagere, agere og oppføre seg. Hvordan -normale- mennesker ter seg. For det er det eneste som nytter. Lite vet de om smerten på innsiden. Paranoiaen som kommer krypende s&

Har dere lagt merke til hvor uvirkelig verden blir når man er søvnløs? Fargene blir fordreid. Lyder blir forsterket. Man føler seg som en tilskuer i egen realitet. Jeg ser hva jeg gjør. Jeg vet det er jeg som ber hodet mitt om å løfte handa og trykke på tastaturet, bevege beinet og gå, snu hodet, drikke juicen. Jeg kjenner smaken. Kald eplejuice. Det ER meg. Men likevel ikke. Man blir på en måte frakoblet. Det er som man er vitne til en simulert virkelighet. Lars v2.0. Det er meg. Jeg lever i en verden der alt er som det pleier, men likevel så totalt anderledes. Nøyaktig hva fo

I årevis stirret jeg inn i Mørket Galskapen, tomheten Først med ærefrykt og redsel Så med pussig kuriositet En dag tok jeg meg selv i å lengte etter tomhetens omfavnende grep Da skjønte jeg noe var endret Det var Mørket som stirret i meg.

Jeg er ingen klippe, sterk og værfast. Jeg er ingen havn med trygg fortøyning Jeg er skipet som driver. Bølgenes villige rov. Mitt anker er røket, men jeg får ikke synke. Pisket fra havn til havn uten å legge til. Den som klamrer til meg får ikke feste Men kom gjerne ombord. Vi kan reise i lag.